Naturlig vis

Så lenge mennesket har eksistert, i alle kulturer, fra inkaene i Sør-Amerika til kineserne i Østens rike, fra inuittene på Grønland til iboene i Vest-Afrika, spiller naturen en sentral rolle i menneskenes eksistens og livsriter. Så også i vår kultur. Hos noen er den besjelet og må ikke «forstyrres», hos andre er naturen som en bok der guddommen gir seg til kjenne, hos andre igjen er det de fysiske lover og krefter som står i fokus.

Uansett, naturen styrer våre liv, vår tid, vår søvn, våre årstider, våre ressurser, – og våre mange fotoøyeblikk. Og hvem har vel ikke kjent på at en blir liten i møtet med naturen, om det er fjellvidda gjennom vidvinkelen, ørneblikket med zoomobjektivet, sommerfuglskjellene med makroobjektivet, stjernehimmelen med stativet eller barnesmilet med mobilkameraet. Naturen bare fascinerer.

Ordet natur kommer fra latin, natura som betyr fødsel, eller natus som betyr født. Det står for noe som ikke er skapt av mennesker og blir ofte satt opp mot kultur (det dyrkede), eller som motsetning til det unaturlige eller overnaturlige.

Hele vårt språk er «naturligvis» gjennomsyret av natur: naturalisme, naturalistisk, naturarv, naturbegavelse, naturell, naturelsker, naturfolk, naturfoto, naturgitt, naturist, naturkatastrofe, naturlig, naturlighet, naturligvis, naturlov, naturmessig, naturperle, naturskade, naturstridig, natursvin, naturvern …

Hva gjør oss mer godt enn å komme «ut i naturen»? Back to Nature! Er det rart mennesket fristes til å feste dette lille øyeblikket av tid og natur til en filmrull eller en minnebrikke? Og noen får til og med anerkjennelse og priser for sine blinkskudd av naturens mangfoldige ansikt. Mens naturen i seg selv lar seg ikke affisere av det. Helt upåvirket av våre priser, våre bifall, vår beundring fortsetter den uten å endre seg …

Naturen inkluderer, – uten å spørre hvor vi kommer fra, hvem vi er, hva vi tenker på eller hvordan vi ser ut. Den bare innbyr til tilstedeværelse, til innlevelse, til å lese dens ansiktsuttrykk og kroppsspråk, og til å lære. Årtusen gamle skrifter snakker om å gå til mauren, se dens ferd og bli vis. Naturlig vis.

I de senere år har jeg «oppdaget» trærnes tale til meg i naturen. Deres «kroppsspråk», deres vilje til å leve tross motgang og prøvelser har fascinert meg. Stahet. Utholdenhet. Livsvilje. Usynlige røtter. Synlige røtter. Forvridde stammer. Alene eller sammen. I en bergsprekk, der ingen skulle tro det var livsgrunnlag. På tross av.

Sammen med min kone, Marianne, har jeg opplevd naturens tause tale inn i tunge tider så vel som i gledens rus. Noen av disse tankene som ble født da har jeg festet til papiret.

Jon

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: